God Mandag og begynnelse på ei ny uke til alle sammen!
Meg og min kjære ektemann som nå har levd sammen i 6 år,satt sammen på kjøkkenet og tok en sup av kaffen mens jeg satt og funderte på hva som skulle være emnet for dagens blogginnlegg,da han plutselig sier:
Hvordan det er å leve sammen med en med Adhd!?
Jeg sa Nei med en gang og at jeg ikke ville folk skulle oppfatte det som noe vondt eller galt om han på noen slags måte,at jeg ikke ville si noe vondt,men han mente at det ikke var noe å tenke på…..hmm….
Javel,here it goes..
Han har nå ventet ei uke på tlf fra legen men han har ikke ringt opp og bare sagt at han skal ringe dagen etter…og ingenting skjer. Tålmodigheten begynner å koke..Han får ikke gjort noenting,i tilelle legen ringer som han har lovet og stresser seg opp innvendig og det er ikke vanskelig for meg å se…
Han sier plutselig:Ja,han har tid å ringe deg og svare deg på meldinger,men jeg er visst ikke så viktig..:(
Jeg forklarer ham hvor likeverdig viktig han er og at en bare rett og slett må gå ned å sette seg i morgen og han innstiller seg på det for nå er det nok..Han vil bli hørt!!! Han har nettopp startet opp med Adhd medisineringen igjen og trenger snakke med legen,og vi står akkurat midt oppi fastlegebytte begge to og er ikke enkelt for noen av oss og vi må ta hensyn til hverandre på hver sin måte….:/
Det har sine utfordringer hver dag………
Jeg skrev innlegg igår,der jeg såvidt nevnte det med fibromyalgi og har nå levd med sykdommen som har strukket seg til det 20.året nå og har fått store helseproblemer de to siste årene og hadde det ikke vært for han og hans energi,så hadde vi nok ikke hatt mat på bordet…
Så det er som å dra i ett tau i begge retninger men en kan på en måte aldri møtes på midten,for å si det på min måte….
Jeg har sagt mange ganger at jeg kunne ønske jeg visste hva han tenker på,men det er som han sier:Det er som om det går som en vaskemaskin og tørketrommel konstant og det er 100 tanker,men han får kanskje bare gjort en av dem…
Jeg kunne ønske jeg ikke hadde så mye helseproblemer..men psykisk er jeg mange ganger fortvilet for at jeg ikke får roet han ned,for jeg kan jo bare glemme ting mens han blir opphengt i det samme ei stund til……………..
Men…er også veldig glad for at jeg kan være der for han på ett plan ihvertfall,tenker jeg..selv om jeg mange ganger kunne ønske at:
Han følger med på meg og ikke alle andre ting,uten å mase om oppmerksomheten,fordi han er opphengt i noe helt annet! <3
Vi begge glemmer fort pga diagnosene vi har men vi klarer å innrette hverandre på ett plan til syvende og sist og vi har sammen laget ei bønnegruppe,skaffet oss katt og nå hund på disse to årene og det gir oss noe annet enn hverandre bare å tenke på,meeeeeen jeg sitter helt ærlig igjen og kunne ønske jeg ble hørt,da VI må leve tiden hjemme 100% ufør,for er jeg for mye ute,kan crpen bli enda verre enn den er og det er vondt nok med all verk og drit jeg går med og bare går i ønske om livet mitt tilbake,så jeg er bare glad for at jeg fikk time hos privat revmatolog i byen i Kristiansand,der mi mor skal være med,som jeg setter enormt stor pris på <3
Klokka er 17.48 og han sitter enda på vent i håp om at fastlegen ringer,som han nå har lovet så mange ganger…
Geir Otto,klokka er snart 18 og han kommer ikke til å ringe idag,men får til svar:Ja det kan jo være,og kikker ned igjen på tlf,skrur lyden opp så han får høre at den ringer og spiller ordspillet videre
Jeg tenker bare at jeg får lempe alle tankene mine på Onsdag til Mamma,selv om jeg savner hans oppmerksomhet,men det er som han sier:Da skulle vi ikke skaffet oss hund da…
Det er ikke sånn oppmerksomhet..bare at du følger med på meg når jeg har viktige ting å fortelle,ER NOK,kjære <3
- Han sier han ikke får tid til å gjøre det han egentlig skulle gjort,men vil heller sitte og spille ordspillet videre,mens han egentlig vil skrive låter og han føler han bare ER HER..
- Han sier han føler ingen vil omgåes han,at han er ett evig gnål og ikke betyr noe for andre,når jeg spør han hva han tenker på mens han speider ut av vinduet…….
- han sier han føler bare at han er i veien..han lurer på om han hadde vært noe anderledes hvis han hadde hatt sin Far i oppveksten,som gikk bort i 1979,han var en dagdrømmer på skolen så det ble mye fravær da han ble mobbet for at han ikke hadde en pappa.
Han føler seg som en pest og plage og kun til bry noen ganger,og han vil jeg skal ta ett eksempel:
Han var musikkleder i Betania her i Lyngdal og da han da gikk på adhd medisin,så gikk alt greit,men etter at jeg sluttet med Adhd medisin(ritalin) og kom på første møte uten i kroppen min og gikk opp på scenen og rigget seg klar for nytt møte,meeeeen så kommer den ene lederen i menigheten opp på scenen om å pakke sammen å gå å sette meg på bakerste benk,siden jeg visstnok hadde begynt å ruse meg,for de hadde aldri sett meg UTEN Ritalin i kroppen før,så jeg trakk meg bare rett og slett tilbake,så hadde ikke jeg vært gift,så er jeg redd fallet for å komme tilbake til det gamle livet blitt veldig liten,men så snur han han tankene mens han ser på meg:
Vil jeg virkelig miste det jeg har fått i livet mitt nå? Kona mi,bonusbarna mine som jeg har blitt glad i og rett og slett mi kones trygghet og støtte som støtter meg hver gang og sier at:
Dette klarer du,Geir Otto og jeg har siden vært innstilt hver gang!!!
Han sporer av igjen og sier: Jeg har blitt spurt om å komme tilbake til Betania men det er noe jeg ikke ønsker.
Jeg stopper han og spør om jeg kan fortelle litt om hva jeg føler og han klarer være litt stille,ja for øyeblikket ihvertfall 🙂 Jeg føler meg ikke tilstrekkelig nok,helt ærlig og jeg kunne så ønske jeg hadde alle svar på hvordan han føler seg selv om munnen rett og slett går i ett fra vi åpner våre øyne til vi skal legge oss og puster litt lettet ut om jeg kan få ett par timer på dataen å skrive daglige blogginlegg..jeg blir litt sliten selv siden jeg selv har mye å tenke på og mine utfordringer daglig,helt ærlig….men jeg elsker denne mannen over alt på jord og kunne ikke tenkt meg en dag uten hans nærvær!Han er jo bare godheten selv og jeg vil han skal føle det godt og ikke hverken se ned eller rakke ned på seg selv <3 Vil for alt i verden kunne ønske at jeg hadde 100 ører som kunne høre slik at jeg kunne hjulpet han på alle plan <3 Jeg gråter mye i smug,mtp alt jeg selv har å tenke på <3
Jeg syns dette var tøft av han å frem med idag og vil bare at alle med samme diagnose skal føle seg sett så de ikke ser så ned på seg selv eller livet sitt,men jeg tror jeg runder av her,litt gråtkvalt,for er så mye mye mer enn dette jeg jeg selv kunne forklart men dette var endel av en som lever med denne diagnosen daglig <3
Jeg elsker deg,Geir Otto!!
Evig di Eva
