KJÆRE LESERE,MEDLEMMER OG VENNER <<3
DNA BESTEMMER SMERTETERSKELEN DIN?!!?
Året er 35 000 f.Kr. En ung mann står helt stille bak en åsrygg. Han er halvt neandertaler, halvt Homo sapiens. Noen få meter unna tårner en mammut seg opp over ham.
På et signal fra en leder hever den unge mannen et spyd og løper mot dyret, som plutselig snur den enorme kroppen sin. Mannen hopper til siden, tumler nedover en skrent og hører et illevarslende knekk når han lander på venstre fot med hele vekten.
Så kommer smerten – som tusenvis av nåler som gjennomborer foten. Ansiktet vrir seg, og han ser lysglimt bak de sammenpressede øyelokkene.
Kroppen hans føles både varm og kald, mens han ruller omkring på bakken. Han vil at følelsen skal stoppe. Men den bare fortsetter.
Fossiler avslører at forfedrene våre ofte brakk armer og bein når de sloss eller gikk på jakt.
© AF archive/Alamy/Imageselect
Titusener av år senere – i 2014 – dukker restene av den brukne foten opp i en hule i Israel. Historien bak den voldsomme skaden er spekulasjon, men smerten er en kjensgjerning.
Den står skrevet i genene – gener som forskere nå har trukket ut av eldgamle knokler, og som de har funnet i noen av dagens mest smertefølsomme mennesker.
Og den gamle brukne foten skjuler også en annen kjensgjerning: at smerten er til for ditt eget beste.
Kniv gir deg tre følelser
Du kjenner den inn og ut. Smerten rammer oss alle på et eller annet tidspunkt – med unntak av noen ganske få mennesker – og over halvparten av oss har opplevd en intens variant de siste tre månedene.
Den velkjente følelsen er ved første øyekast et enkelt fenomen. En vevsskade eller betennelse aktiverer en nervecelle, og cellen gir beskjed til hjernen, som forvandler signalet til en følelse av ubehag. Den relativt enkle rekken av begivenheter resulterer imidlertid i et vell av ulike typer smerte.
Hvis du for eksempel skjærer deg på en kniv, vil du først oppleve en rask, stikkende smerte, deretter en langvarig, brennende smerte og til slutt en diffus, dunkende smerte.
De ulike følelsene skyldes at kroppen din har mange typer nerveceller som sender beskjeder til hjernen. Noen reagerer på selve trykket fra kniven, noen reagerer på stoffer fra ødelagte celler, og noen reagerer på betennelsesstoffer i såret.
Hjernen gjør strøm om til smerte
En spiker borer seg inn i fotsålen din og opp gjennom foten. Noen millisekunder senere bombarderes hjernen din av elektriske impulser – og du skriker av smerte.
Spiker åpner for storm av ioner
Du trår på en spiker, og reseptorer på fotens nerveceller blir raskt aktivert – for eksempel av trykket fra spikeren, melkesyre fra ødelagte celler (hvid) eller stoffer fra immunsystemet. Reseptorene åpner for ion-kanaler som lar natriumioner (gule) med positiv ladning strømme inn – hele veien langs den lange nervecellen.
Stafetten fortsetter i ryggmargen
Strømmen av ioner når fram til enden av nervecellen, som sitter i ryggmargen. Her får ionene cellen til å frigi signalstoffer (røde) som ligger på lager i små beholdere. Stoffene aktiverer reseptorer på en annen nervecelle, som ved hjelp av sine egne ion-kanaler sender signalet videre.
Hjernesenter lar deg merke smerten
Signalet fortsetter til hjernesenteret talamus, som fordeler det videre til flere andre sentre i hjernen. Området insula er med på å skape selve følelsen av smerte. Den motoriske cortex sørger for at kroppen raskt reagerer ved for eksempel å løfte foten, og det limbiske systemet bestemmer blant annet om du bør flykte fra stedet.
Hjerneens håndtering av signalene kan dessuten påvirke hva du føler. Ett hjernesenter kan forsterke smerten, mens et annet prøver å dempe den. Hjernesentrenes samspill er blant annet avhengig av om skaden er uventet eller ikke – og om du frykter smerten eller føler deg uovervinnelig.
En enkel skade kan altså levere et vell av ulike smertefølelser i samme person. Men forskjellene kan være enda større fra person til person.
Mutasjoner forsterker smerten
Årsaken til at du og jeg føler smerte ulikt, ligger i genene, og særlig ett gen har vist seg å ha stor betydning. Genet heter SCN9A og koder for en såkalt ion-kanal, som sitter på overflaten av de nervecellene som sender smertesignaler til hjernen.
Ion-kanaler er proteiner som lar ioner, som har elektrisk ladning, strømme inn eller ut av cellen, og de spiller blant annet en viktig rolle for å sende elektriske signaler i nerveceller. En mutasjon i genet SCN9A kan dermed endre kroppens smertesignaler.
LES OGSÅ:
+ LITT EKSTRA 🙂
Akupunktur: Kan nåler i huden lindre smerte?
Ulike mutasjoner kan ha helt ulike konsekvenser, og uansett om de hever eller senker følsomheten overfor smerte, kan de få stor betydning for ulike opplevelser gjennom livet.
En amerikansk gutt med en mutasjon i SCN9A følte for eksempel ingen smerte. Som baby smilte han under omskjæringen, som om noen kilte ham.
Og ni måneder gammel tygget han på tåen sin helt til beinet ble synlig. Andre mutasjoner i genet resulterer i plutselige utbrudd av ekstremt brennende smerte – ofte utløst av ufarlige påvirkninger som et gjesp eller varmen fra et par sokker.
Neandertalere var følsomme
Smerte og mutasjoner i SCN9A har vært en fast bestanddel av livet vårt i millioner av år. Akkurat som dagens mennesker var forfedrene våre ofte plaget av smerter – det ser vi på skjeletter med mange spor etter brudd.
Det er mennene som har flest skader, og derfor mener forskerne at bruddene ofte oppsto under aktiviteter som først og fremst ble utført av mennene – for eksempel jakt eller voldelige konfrontasjoner.
En av de gamle skadene er et brudd på en over 30 000 år gammel fotknokkel som forskere fant i Manothulen i Israel i 2014. Den stammer fra et ungt individ, og CT-skanninger avslører at bruddet var så voldsomt at knokkelen løsnet fra festet i resten av skjelettet. Uhellet var derfor uten tvil ekstremt smertefullt.
Ny forskning viser dessuten at smerten antagelig var verre enn den de fleste nålevende mennesker ville føle ved et tilsvarende uhell.
Forskere har funnet rester av smertelindrende og antibiotisk naturmedisin i neandertalernes tenner.
Knokkelen har nemlig flere kjennetegn som avslører at den tilhørte en person som i hvert fall var delvis neandertaler – og ifølge en studie fra 2020 bar nettopp neandertalere på mutasjoner i genet SCN9A som gjorde smertenervene ekstra følsomme.
Vår egen art har ikke de mutasjonene – med unntak av noen ganske få mennesker, og de har omkring sju prosent høyere risiko for å være plaget av smerter enn gjennomsnittet.
De har antagelig arvet problemene sine direkte fra neandertalerne – og knokkelen fra Israel bærer direkte spor av hvordan det gikk til.
Neandertalerne bar på tre mutasjoner i genet SCN9A som alle ser ut til å øke følelsen av smerte.
I tillegg til kjennetegn fra neandertalere har knokkelen også trekk som man normalt bare ser hos Homo sapiens. Knokkelens eier er dermed med stor sannsynlighet en hybrid mellom de to artene.
Sammen med andre lignende funn og DNA-analyser viser knokkelen at vår egen art utvekslet gener med neandertalerne. At neandertalernes smerteplager har overlevd helt til i dag, kan være med på å forklare hvorfor noen mennesker har en lavere smerteterskel enn andre.
Og den israelske knokkelen hjelper dessuten forskerne med å forstå hvorfor høy følsomhet overfor smerte kan være en stor fordel.
Lidelse redder liv!
Den unge neandertaleren som brakk foten for tusenvis av år siden, måtte leve i et smertehelvete – ikke bare rett etter ulykken, men også i lang tid etter.
Det tar som regel omkring tre måneder før et brudd av denne typen gror, og i hele perioden var neandertaleren antagelig plaget av smerter som innebar at han ikke kunne gå – og godt var nok det.
Hvis et brudd av den typen ikke får ro, vil det ikke vokse sammen på riktig måte. Dermed vil kroppen forsøke å kompensere – med overbelastninger og kanskje til og med tretthetsbrudd på andre knokler som konsekvens.
Hadde ikke den unge mannen følt en kraftig smerte, ville han ha mistet livet…
I en tidsalder der en sterk fysikk var helt avgjørende for å overleve, ville slike skader ha vært en dødsdom. Men forskerne kan se på den israelske knokkelen at bruddet ikke tok livet av neandertaleren.
Knokkelen har grodd sammen helt fint, og han levde videre i flere år etter hendelsen. Hadde ikke den unge mannen følt en kraftig smerte i foten, ville ingenting ha motivert ham til å holde seg i ro – og han ville ha mistet livet.
Smerten har en skyggeside
Millioner av år med evolusjon har skjenket oss den livsviktige smerten. Men evolusjonen har også, ved et uhell, gitt oss en annen form for smerte – en unødvendig smerte som bare gjør livet vanskeligere for oss.
Da forfedrene våre klatret ned fra trærne og reiste seg på bakbeina, ble ryggraden vår tvunget til å endre seg. Den fikk en ny form – som en S – for å legge til rette for vår nye livsstil.
Men den formen er i virkeligheten en nødløsning. Den er ikke optimal. I det lange løp er ikke ryggen vår sterk nok til det presset den er under, og kanskje nettopp derfor lider om lag 20 prosent av personer mellom 20 og 60 år av kroniske smerter i ryggen.
Medisin setter en propp i smerten
Cellene dine får deg til å lide, men du kan svare. Vanlige smertestillende medisiner som ibuprofen kan trenge dypt inn i cellene og sette en stopper for den aktiviteten som skaper smerte. Legemiddelet fungerer som en propp som avbryter strømmen av smertestoffer og får de følsomme nervene til å slappe av.
Betennelse setter enzym i arbeid
En betennelse eller skade på vevet får cellemembranen på nærliggende celler til å frigi den umettede fettsyren arakidonsyre (rød) til cellenes indre. Enzymet syklooksygenase (COX) (sort) gjør fettsyren om til stoffer som kalles prostaglandin (gullige), som cellen deretter frigir til omgivelsene.
Smertestoffer gjør nerver følsomme
Prostaglandinene når fram til vevets smertefølsomme nerveceller og binder seg til reseptorer på overflaten. Reseptorene sørger deretter for at nervecellene blir mer følsomme overfor påvirkninger utenfra. De følsomme cellene begynner å sende flere signaler, og du føler mer smerte.
Ibuprofen blokkerer smerteenzym
Legemiddelet ibuprofen (hvit) virker på selve skadestedet ved å trenge inn i cellene og blokkere COX-enzymet. Enzymet kan ikke lenger danne prostaglandin, så prostaglandinet forsvinner langsomt fra vevet. Uten prostaglandiner vender de smertefølsomme nervecellene tilbake til normal aktivitet, og smerten lindres.
Ryggsmertene – og andre former for kroniske smerter – er ikke til hjelp på samme måte som smerten i en brukket fot. I stedet forhindrer de oss i å utføre hverdagens gjøremål. De holder oss fra sosiale aktiviteter og kan ofte medføre depresjon.
Kroniske smerter er den lidelsen som fører til flest tapte årsverk på verdensbasis, og de står i dag som en av de helt store utfordringene innen legevitenskapen.
Tross enorme framskritt i forståelsen av kroppen og hjernen er kroniske smerter fortsatt en nesten uovervinnelig motstander, men de siste årene har forskerne gjort flere banebrytende oppdagelser.
Jeg tror jeg avslutter for idag og ønsker alle sammen en
VELSIGNET GOD PÅSKE
OG
TA UTROLIG GODT VARE PÅ DEG
SELV/HVERANDRE <<<3
God klem Eva 🙂
