God morgen kjære lesere,venner og medlemmer 🙂
Vet ikke om det kun er “fibrotåka” jeg konstant går i men det er vel umulig,så tankene mine går som ei sentrifuge konstant og jeg konsentrerer meg kun om å prøve få tankene på annet,som dette,men nå begynner det å bli vanskelig for meg….
Det nytter ikke dytte dette under sengekanten eller se forbi det lenger,for selv om jeg må gjennom mye,så MÅ jeg om jeg ei gang vil bli frisk etter 3 år nå…(Jeg har masse arbeid igjen med tenner etter feilbehandling for omtrent 3 år siden,men det får komme sist..)!
De ringte meg i og med at de hadde fått en ny henvisning fra legen min og spør om jeg er sikker på at jeg kommer,for de står klare for å hjelpe meg og jeg knekker sammen og sier..”jeg gruer meg bare sånn”….og ho fortsetter samtalen med at “det er derfor vi vil du skal komme fortest mulig” og jeg ser klart at jeg må svare ett JA eller NEI og sier at jeg kommer på Mandag,med gråt kvalt i halsen….
Jeg vet ikke hva som grues mest for oppi dette,da jeg etter lang tid på en måte bare har utsatt det fordi jeg både håper og tror det blir bedre,men nå er det på en må en måte ikke mer kroppen kan klare “gå imot”,så da er valgene veldig få plutselig og når jeg har både hevelser,anemi,en slakk hjerteklaff som ikke var blitt bedre ihvertfall(3 leger i redsel for endokarditt),slakke klaffer opp til hals og ned til magesekk som jeg har hatt siden jeg fikk refluksproblemer som 17 åring som gjør at jeg kunne brukt flere Nexium enn max,da som alle vet hvor ubehagelig det er å bare gå med litt halsbrann eller har lign refluksproblemer er…
Jeg har vondt for å få i meg mat da det føles trangt for meg og har derfor søkt Helfo om noe næringsdrikk som jeg håper går i orden,for nytter ikke leve på saft uten sukker og kaffe om dagene heller..jeg har ett stoffskifte de ikke får kontroll på(min kjertel er i null funksjon),betennelse i kroppen som de sist i Kristiansand hadde i tro ang inflammatorisk revmatisk sykdom i fjor sommer,crp som har vart i disse 3 årene og har måttet prednisolon for å holde det nede etter beskjed fra revmatisk overlege i fjor sommer,da jeg hadde sluttet av tablettene og ho så at det ikke var annet valg enn at jeg begynte på dem igjen etter timen for kroppen min var helt ferdig så ho ,så tok meg noen dager før jeg var sånn tålig på bena,men måtte da også innlegges uka etter for når jeg var inne hos ho i det jeg skulle til å gå hjem fra timen,så kom bildene av lungene mine frem på skjermen hennes som var tatt en times tid før og jeg ble litt sjokket selv faktisk(i og med at jeg hadde brukt antibiotika frem til dagen)da jeg så at hele venstre lunge var røyklagt men ventet å høre “dommen” fra overlegen i det ho var så stille plutselig…
Når mannen spurte om han kunne se på denne timen med mindre uro og ho sier: Di kone er veldig syk og må inlegges så fort det lar seg gjøre,så har vært noen måneder i redsel,angst og uro for det er ikke det at jeg ikke er redd de skal gjøre jobben sin,men vil gjerne helst ttil en Pål Aukrust,etter han mente at de gjerne ville sjekke meg og måtte bare måtte sende henvisning,men legen har ment jeg skal prøve “bli ferdig” her i Flekkefjord først,så da gjør jeg bare det 🙂 Jeg går også med 1 ½ skrue igjen i ankelen jeg ikke vet hva de skal gjøre med,da de etter operasjon for ca 2 år siden ikke “fant verktøy” til å gå ut resten av de 9 skruene,men det kan være han som feilopererte flere (inkl meg)stakkars mennesker rundt hadde “eget verktøyskrin”…
Nå må jeg smile litt av akkurat den tanken der,for ser bare ansiktsutrykket hans da jeg spurte den gamle gode fastlegen min om han trodde det kunne være en mulighet,siden ei som hadde operert ankler i nesten 30 år aldri hadde vært ute for lign,men men…jeg klarer jo å gå,men når fibrosmerter eller blir ille så er det veldig vondt der,nesten som om plata og skruene sitter der enda og verker så blir da haltende og da mener jeg at jeg ikke vil få samme “joggefoten” igjen,som var mitt aller største ønske,så håper ridning blir ett alternativ etterhvert om de nå kan få en orden på alt i denne merkverdige kroppen min(legger ihvertfall skylda på den) for savner sånn å komme meg ut i skikkelig,men langsom trening når jeg kommer hjem fra sykehuset 🙂
Jeg pleier og liker ikke legge ut om alt dette,men når alt bare butter imot uansett om jeg prøver koble ut med skriving,og til syvende og sist,så kunne jeg så ønske begge barna mine blir godt tatt vare på nå når de er mitt i puberteten for alt kan bli veldig vanskelig da og vil ikke de skal være redde eller urolige,samme med mamma,venner og familie forøvrig for dette må jo bare gå oppover og må jo bli “bra”,kan vel umulig gå andre veien…<3 OK? 🙂
Jeg tror jeg nå, med gråt i hvert ett svelg,avslutter for idag og legger ved noen koselige bilder isteden,så her var ei “helt naken” Eva ……
TA UTROLIG GODT VARE PÅ DEG SELV,OG HAR NÅ LÆRT AV EN NÆR VENN AT FOR AT JEG SKAL KUNNE TA VARE PÅ ANDRE(PSYKISK SETT),SÅ MÅ JEG TA VARE PÅ MEG SELV FØRST,SOM ER VELDIG SANT…MEN DERE SOM KAN,TA GODT VARE PÅ HVERANDRE OGSÅ <3
Ha en super dag,folkens 🙂
Goooooooood klem fra ei “naken” Eva ….
