Kjære lesere, medlemmer og
venner !
Stillheten i ensomheten…. <3
Ja, det er ei god stund siden jeg har satt meg ned med bloggingen, for har nærmest følt meg tom for ord, selv om det aldri går tomt for det… det skal ihvertfall ikke det..
Jeg har hverken googlet, klipt eller limt eller i det hele tatt, skrevet..
Men det følger selvsagt myyye med fibromyalgi….
Vi alle kjenner til de stikkende, vriende, vrengede smertene i musklene hver gang været blir litt kjøligere og nettene kan bli såååå lange og vi kan gjerne sitte over 100 andre som også er våkne og irriterer seg over smertene som gjør at en ikke får sove, men det er ikke bare det fysiske ved fibromyalgiens skygger..
Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at jeg kan ligge å tenke på alt av ting jeg ikke skal tenke på.. Og ihvertfall IKKE DA!!
Jeg kan gjerne snakke for meg selv men har dere noen gang følt dere ensomme og alene på ett punkt, selv om du har hele nettverket rundt deg og alt er fint og flott??
Har du noen gang mistet troa på deg selv eller idet hele tatt sint på deg selv? ?
Ja, gjerne sånn at om du kunne banket seg selv opp på utsiden så smerten heller kunne vært der enn på innsiden?
Dette blir litt forvirrende tanker og følelser ei heller ikke meningen at alle skal forstå, men jeg prøver å få satt ordene litt på spissen…<3
De ordene ingen tør å si, for man er kanskje for stolt til det, fordi “alle andre” klarer det jo så fint…hmm…
Denne sommeren har ikke vært ok for meg i det hele tatt og kanskje den mest deprimerende blogginnlegg jeg har skrevet..
Det er på disse blogginnleggene ingen trykker “liker” omtrent, men på alt av de positive, gøye innlegg så ramler det inn..
Det går bra.. 🙂
Det jeg vil mer innpå fremover, er det psykiske.. Ja, det tunge psykiske veldig mange går og stenger inni seg, som først begynner som en drue og vokser seg til slutt så stor som en fotball…
Det går til ett punkt.. Ett punkt vi alle er forskjellige på, men òg ett punkt vi alle burde være flinkere med så en ikke sitter igjen med masse under huden og regelrett… går rundt som ei tikkende bombe, for du vet ikke hvordan du skal takle det lenger og det er ved det punktet vi alle burde tenke på og deretter føle på det, slik at man kanskje, ja bare kanskje kan bli litt mer ydmyk og god mot sin neste.. masse omsorg og kjærlighet for hverandre, sånn at ingen tilslutt kanskje snubler…?
Alene…
Ja, det ble litt dypt og om jeg skulle gått nærmere inn på detalj for hvordan denne sommeren har vært så tror jeg dere hadde fått litt bakoversveis, men jeg vet bare en ting…
Jeg må bli flinkere.. Ikke bare til 1 ting selvfølgelig, men etter å ha levd hver dag i over en måned i fortvilelse dag ut og dag inn så tror jeg at jeg selv i første omgang må lære å si nøyaktig hvordan jeg føler meg, hvorfor, hva som kunne gjort det bedre???
Jeg er så sliten….
Ordene er vanskelige, tårene er lette som regn og tankene er tunge som bly men jeg vet..
En plass MÅ jeg begynne,men man må alltid begynne å krabbe før man kan gå og før man kan løpe må man lære å gå..men dette er ikke for alle ting i livet nødvendigvis…det kan være en spesiell sak som du selv har jobbet lenge for å tørre enten si eller gjøre……
Jeg sier takk for meg idag så jeg ikke buser ut med for mye på en dag 🙂
Jeg ønsker dere alle en riktig flott Tirsdag ettermiddag 🙂
TA GODT VARE PÅ DEG SELV /HVERANDRE? <3
God klem Eva
Ps: Husk at det aldri kan gå feil vei å gi noen andre ett kompliment eller støtte, for vit at det er mange som kanskje trenger nettopp DEG! <3
