Dere er helt fantastiske,alle som en!

GOD ONSDAG KJÆRE LESERE,MEDLEMMER OG VENNER!

Jeg våkner men dagen var tung å åpne øyene mine på,så kaffekopp nr 1 snart inntatt og håper på ei oppkvikning 🙂

Merker med en gang om ikke jeg tar morgenturen med hunden og kommet igang på den måten,men jeg klarer dessverre ikke styre over kroppen min bestandig,selv om det ønskes av all min makt..

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

And by the way! HUSK DETTE!

Det er ingen must å lese denne bloggen hver dag og kilder legges ved fremover,da det har blitt glemt litt siste gangene,så isteden for å gå til angrep om at “alle kan klippe og lime” etc etc(husk at dette gjøres om til mitt eget) til offentligheten under blogginnlegg av meg,så hadde jeg satt pris på om det mennesket/du som mener å ha fulgt meg ei stund, heller er såpass voksen og tar kontakt privat,for å henge ut noen sånn uten en eneste forvarsel, er ikke noe særlig…

Hvis det er ei plage,så kan jeg selvsagt slutte med å legge ut på den fibromyalgigruppa det gjelder om det vil hjelpe?

For jeg vil ikke være til plage for noen…Ok?

Så vær så inderlig snill og heller skriv meg ei mld om det er sånne mld du er ute etter eller i det hele tatt har lyst til å si noe om blogginnleggene mine,for det var helt ærlig,en forferdelig kjip dag igår etter dette og jeg turde ikke nevne noe til mannen engang,men nå så han at det var noe…

Jeg forklarer om uoverensstemmelsene på ei gruppe igår og da han spurte nærmere så sier han at : Ja,kan ho henge deg ut der på den måten så kan du legge henne ut på bloggen men vil ikke henge noe navn ut,for det type menneske er jeg ikke…,men jeg har lov å si hva jeg føler og hva dette døgnet har gjort med meg..

Ja,jeg drar meg selv litt fort nedi søla når noen kan kjefte meg ut forann så mange medlemmer og begynner da å tenke..

Hjulene i hodet går for fulle krefter,og det tar litt på,men isteden for at jeg skal sitte her å skrive om deprimerende ting/tanker fra igår og kjøre hodet mitt så veldig,tenkte jeg litt på hva neste tema kunne bli idag?

Jeg tenker da heller på..hva var det egentlig som gjorde at jeg kom meg ut av sofaen når jeg trodde alt så som mørkest ut?

Jo…Kygo <3

Hva gjør denne gutten med meg???

Det hadde vel kanskje gått 2 mnd siden siste turen vi hadde og med hans styrke,så så jeg føre meg at det kom til å bli mannen som måtte stå for det,men jeg elsker jo ut å gå og jogge/…(håper å jogge på sikt)

Det var det jeg gjorde fast og elsket rett før sykdommen slo inn/operasjon av ankelen i 2018 og tanken på å ikke kunne ta med hunden ut når jeg først skulle spasere,ble for meg helt rart og tafatt på en måte,så tross hans enorme styrke(blanding av husky og border collie),så har han heldigvis ører(ihvertfall innimellom)og vi hakket oss gjennom turene sammen på ett vis og gjorde vår egen vri på dem og merket etter hvert at etter mye “blodslit” og verkende kropp,begynte kontrollen komme seg og Kygo var/er min terapeut og jeg håper at jeg får beholde den helsen som nå, så skal ikke jeg gi meg ihvertfall for det å nesten være innesittende i nærmere 3 år, gjorde at jeg rett og slett nesten var misunnelig for hver gang mannen kunne gå ut, men bare nesten…og håper etter mye stillesittelse(måtte),at det aldri skjer igjen for det er ikke bare det fysiske en må ta hensyn til,men tankene er verre for man blir nesten folkesky til slutt…

Så da vi flyttet tilbake til hjemplassen min i fjor på denne tida følte jeg bare på positiviteten med å være nær mamma,barn,brødre og familie forøvrig,selv om jeg ikke helt har klart/klarte fortelle dem om alt jeg hadde vært gjennom på disse to år,men det siste halvåret ble jeg tvunget til å ringe eller snakke med familien om det da det var snakk om tumor på høyre lunge og jeg gjorde som den gamle kommunelegen sa dagen før han gikk av som lege,å love at jeg skulle gjøre det…og jeg måtte bare begynne en plass..

Det gjorde vondt å skremme dem med det verste tenkelige marerittet mitt,jo akkurat det samme min Far ble operert for nøyaktig for 1 år siden men han måtte fjerne hele lungen men takket være Vår Herre så er han idag kreftfri og kan etter å ha sittet ett år inne gr lungekapasitet nå få seg sånn åpen elektrisk liten bil og for første gang så kunne jeg høre han le…

Mannen min sier til meg etter samtalen med min Far: Ba ikke du om at du kunne ta hans smerter og plager/sykdom,Eva?

Vel jo…han er jo min Pappa og det å høre mellom linjene at han er redd for å dø,gjør noe med en datter…jeg var i veldig dyyyyp bønn etter den samtalen der og begynte frykte det samme selv, i og med at Pappa alltid er den som sier når jeg gir han en klem og skal gå(30 min mellom oss)at:

Jada,slapp av jenta mi, jeg skal ikke dø enda med latter gjemt under ordene for han er en mann som aldri klager på noe helsemessig til meg for han er redd for å gjøre meg eller min bror urolig,så da ser jeg ihvertfall hvor jeg har det ifra <3…Kanskje både positivt og negativt?

Vel,jeg har ei stor takk til bønnegruppa som vi(mannen og jeg) har vært så heldig å få utvikle og forme til en plass jeg selv føler som mitt 2.hjem..Der kan jeg dele alt av tanker og bønn jeg føler for og der er det ingen nedrakkelse på noen(bønnemessig,ord,tanker osv) da det vil føre til umiddelbar utkastelse,for det er ingen som skal føle at noe er “for dumt” på noen måte.. Vi har hatt våres opp og nedturer med gruppa,men har nå blitt over 500 mdl,sakte men sikkert,og det er veldig herlig,så det jeg vil si til alle som er/har vært der for meg frem til nå er:

TUSEN TUSEN TUSEN TUSEN TUSEN TUSEN TUSEN TAKK <<<3 (Blir ikke nok Tusen)!!